Arkiv for kategori: Strange Fakta

Er man venner, så er man venner for livet.

Det er 40 år siden Dance With A Stranger ble startet av Frode Alnæs, Øivind Elgenes, Bjørn Jenssen og Yngve Moe. Og det er nesten like mange år siden de slo igjennom med låten «Everyone Needs A Friend».

Låten ble framført første gang under Spellemannshowet på direkte TV i 1988 og ble umiddelbart en stor radiohit. I ettertid er den blitt stående som en av de store norske popklassikerne. Låten banet også vei for debutalbumet, som hele 125.000 nordmenn skaffet seg og som de fikk en velfortjent Spellemannpris for året etter.

Forut for gjennombruddet i 1988 lå det år med hard jobbing. De fire hadde spilt lenge i andre kjente og populære konstellasjoner. Det er nok å nevne bandnavn som «Masqualero», «Ruphus» og «Jon Eberson Group».

I 1984 kom de sammen i Bergen. De visste at de ville lage en «supergruppe», et band utenom det vanlige. Inspirasjonen kom fra amerikansk soul, blues, rock og jazz, og de ønsket å skape sin egen sound, sin originale versjon.

De hadde ferdighetene; Frode Alnæs’ sterke gitarspill og melodiske sans, Øivind Elgenes’kraftfulle stemme og en særs stødig rytmeseksjon der bassist Yngve Moe og trommis Bjørn Jenssen imponerte. Låtene ble laget av Frode, med tekstlige bidrag fra Elg. De var såpass sikre på at dette skulle gå veien, at de droppet alle andre prosjekter de var involvert i.

Det tok bare litt lengre tid å slå gjennom enn de kanskje trodde.
De hadde sin første opptreden hos Eivind Solås på Musikknytt i NRK som «Frode Alnæs Band». De var enige om at de skulle ha et annet navn. «Frogs» var foreslått, men ikke godkjent. «Tall Talk» var dessverre (eller heldigvis) opptatt. Men med profesjonell hjelp kom de omsider fram til «Dance With A Stranger» (som også er navnet på en film om den siste offisielle hengingen i Storbritannia). De øvde intensivt i Oslo i flere uker i strekk og i flere perioder, før de begynte å turnere land og strand rundt. Og de fikk raskt status som kultband, eller noe helt utenom det vanlige. For å få råd til å turnere, jobbet de som frilansmusikere; på skolekonserter og sammen med andre artister.

Platekontrakten – det var den de jobbet mot – lot imidlertid vente på seg. De spilte inn flere demoer som ble sendt rundt til plateselskapene. Men ingen var interessert. I 1986 ga de ut en egenfinansiert singel, med låtene ”Just A Second” og ”No More Sorrow”. Marius Müller var produsent og medgitarist.

Responsen var ikke overveldende, men de la ikke ned instrumentene. De skulle lage et album. De skulle bevise at det de holdt på med, var noe utenom det vanlige. Så de tok opp private lån og gikk i gang med innspillingen av debutalbumet, hos Bjørn Nessjø i Nidaros Studio i Trondheim. Pengene tok slutt før de var ferdige. Da spyttet Nessjø i resten. Han hadde hørt dem på Skansen i Trondheim før de kom i studio, og hadde stor tro på gutta.

De hadde altså en ferdig innspilt plate, men ingen platekontrakt. Ikke før Ivar Dyrhaug kom på banen. Han etablerte selskapet Norsk Plateproduksjon, blant annet for å gi ut DWAS’ første plate. Han sørget også for at de kunne opptre under Spellemannprisen i 1988 med ”Everyone needs a friend”. Det ble det store gjennombruddet og bandet ble rikskjendiser over natten! Låten fra Spellemann ble en massiv radiohit, og bidro sterkt til at debutalbumet (med samme navn som bandet) solgte over 125.000 eksemplarer. Mer enn nok til at de kunne lage album nummer to – uten å tenke alt for mye på kostnadene. De brukte mer tid på produksjonen av ”To” enn noen hadde gjort med et norsk album tidligere, og forventningene og troen på platen var enorm da den kom i september 1989.
Ikke uten grunn, skulle det vise seg.
Førsteopplaget var på hele 100.000 eksemplarer. Det var ikke nok. Når det kokte som verst solgte landets største plateforretning ett eksemplar av ”To” hvert minutt! Det stoppet ikke før 200.000 var passert. Og låten ”The Invisible Man” ble en klar publikumsfavoritt.

Også nedover i Europa begynte man å få opp øynene for disse superentusiastiske og dyktige musikerne fra Norge. Spesielt tyskerne lot seg begeistre. 200.000 av dem kjøpte ”To”, og bandet var med i utallige store TV-show i Europa. De gjorde dessuten turneer, og spilte på de store rockfestivalene, som Rock Am Ring og Roskilde. I 1989 vant bandet førsteprisen på Øst-Europas største sang- og musikkfestival (Sopot i Polen). Et annet høydepunkt fra denne tiden var en opptreden på European Music Awards i Monte Carlo i 1990, med Ringo Starr på første rad og Don Johnson som programleder…

Opp gjennom årene har det vært gjort flere forsøk på å legge ned bandet. Ingen av forsøkene har vært vellykket. De har hatt pauser, jo. Etter utgivelsen av ”Happy Sounds” i 1999 turnerte de fram til 2002. Da kjente alle at de måtte ha en pause.

Da de møttes igjen etter flere års spillepause, var det så moro å spille sammen igjen at de i 2007 la ut på en større turné med konserter på over 80 ulike scener. Og det til stormende jubel. Herrene Elg, Alnæs, Moe og Jenssen syntes det var herlig å være “på veien” igjen – lekne og like samspilte som alltid og de ga ut samlealbumet «Everyone Needs A Friend – The Very Best Of» samme år som også inneholdt tre nye låter.

Våren 2013 gikk bassist Yngve Moe bort i en tragisk ulykke, og bandet så for seg kroken på døra etter en avskjedsturné året etter for å hedre Yngve. Men det endte med at de fortsatte først og fremst som festivalband. Musikken levde videre – som Yngve ville ønsket – og bandet fikk etter Yngves bortgang hjelp av ulike bassistkollegaer.

Og fortsettelsen varer ennå 40 år etter at de møttes for første gang. Bandet har hatt en eventyrlig reise og suksess som et av Norges mestselgende band. Hele åtte album har de gitt ut, og mange av låtene er blitt norske popklassikere. Bandet har beholdt sin vitalitet og regnes fremdeles som et av Norges beste liveband med et imponerende stort publikum. Og i jubileumsåret ønsker de å gi noe tilbake til sitt publikum som har fulgt dem i alle år; to helt nye singler og en omfattende jubileumsturné over hele Norge sommeren og høsten 2024. Er man venner, så er man venner for livet.