Infinite Menus, Copyright 2006, OpenCube Inc. All Rights Reserved.


<<TILBAKE

Venner for livet - HISTORIEN OM "DANCE WITH A STRANGER" (FORTS.)

De skulle lage et album. De skulle bevise at det de holdt på med, var verdt noe. Var noe utenom det vanlige. Så de tok opp private lån og gikk i gang med innspillingen av debutalbumet, hos Bjørn Nessjø i Nidaros Studio i Trondheim. Pengene tok slutt før de var ferdige. Da spyttet Nessjø i resten. Han hadde hørt dem på Skansen i Trondheim før de kom i studio, og hadde stor tro på gutta.

De hadde altså en ferdig innspilt plate, men ingen platekontrakt. Ikke før Ivar Dyrhaug kom på banen. Han etablerte selskapet Norsk Plateproduksjon, blant annet for å gi ut DWAS’ første plate. Han sørget også for at de kunne opptre under Spellemannprisen i 1988. Med ”Everyone needs a friend”. Det ble det gjennombruddet de hadde jobbet så hardt for.

Låten fra Spellemann ble en massiv radiohit, og bidro sterkt til at debutalbumet (med samme navn som bandet) solgte over 125.000 eksemplarer. Mer enn nok til at de kunne lage album nummer to – uten å tenke alt for mye på kostnadene. De brukte mer tid på produksjonen av ”To” enn noen hadde gjort med et norsk album tidligere, og forventningene og troen på platen var enorm da den kom i september 1989.

Ikke uten grunn, skulle det vise seg.

Førsteopplaget var på 100.000 eksemplarer. Det var ikke nok. Når det kokte som verst solgte landets største plateforretning ett eksemplar av ”To” hvert minutt! Det stoppet ikke før 200.000 var passert. Og ”The Invisible Man” ble en klar publikumsfavoritt.

Også nedover i Europa begynte man å få opp øynene for disse superentusiastiske musikerne fra Norge. Spesielt tyskerne lot seg begeistre. 200.000 av dem kjøpte ”To”, og de var med i utallige TV-show. De gjorde dessuten turneer, og spilte på de store rockfestivalene Rock Am Ring og Roskilde. I 1989 vant bandet førsteprisen på Øst-Europas største sang- og musikkfestival (Sopot i Polen). Et annet høydepunkt fra denne tiden var en opptreden på European Music Awards i Monte Carlo i 1990, med Ringo Starr på første rad og Don Johnson som programleder…

Det store gjennombruddet kom ikke nedover i Europa. Men det kom noen meget gode historier ut av satsingen i bl.a. Tyskland: I Hannover spilte DWAS i en konsertsal som egentlig hadde vært en ubåtbunker. Den ble bygget under krigen. Frode skulle presentere bandet, og sier følgende: ”Auf Bass haben wir der norwegische bassist Yngve Moe, aus Narvik! Klingt eine Klokke?” Orkesteret knakk fullstendig sammen, og fikk store problemer med å komme igang med låten, som for øvrrig var ”Stuck In The Middle”.

Opp gjennom årene har det vært gjort flere forsøk på å legge ned bandet. Ingen av forsøkene har vært vellykket. De har hatt pauser, jo. For å prøve ut solokarrierer, blant annet. Etter utgivelsen av ”Happy Sounds” i 1999 turnerte de fram til 2002. Da kjente alle at de måtte ha en pause. En lang pause. Det var bare det at de sa ja til å spille på Tahiti-festivalen i Kristiansund i 2005. Da var det så gøy å spille sammen igjen at de bare måtte fortsette.

Fortsettelsen varer ennå. Siste kapittel i historien om DWAS er langt ifra skrevet. Det ny platen er et utmerket bevis på.


<<TILBAKE